Mistanke om vold

Hva er vold?

Vold er enhver form for fysisk handling som skader eller kontrollerer et annet menneske. Psykisk vold er all bruk av ord, stemme, handling eller mangel på handling som kontrollerer, skader eller krenker en annen.

Psykisk vold, som trusler, krenkende ord og atferd, oppfattes som like skadelig som fysisk vold. Det å være vitne til, høre eller vite om at noen blir utsatt for vold, kan være like skadelig for et barn som det å bli slått selv. Redselen, utryggheten og krenkelsen kan være like stor.

Store konsekvense

Å bli utsatt for vold i barne- eller ungdomsalder kan få konsekvenser både for barnets nevrologiske, kognitive og emosjonelle utvikling. Det er forbundet med økt risiko for en rekke psykiske og somatiske sykdommer og plager, inkludert posttraumatiske stressyndrom, depresjon, angst, atferdsvansker, spiseforstyrrelser, søvnproblemer, lærevansker, aggresjonsproblemer og tilknytningsproblemer. Det kan være ytterligere risiko for å utvikle vansker dersom barnet eller ungdommen har opplevd vold over tid, i nære relasjoner, og i forbindelse med sin omsorgssituasjon.

Vi må bry oss!

Vi vil helst tro godt om andre, og mange av oss synes det er vanskelig å ta inn over oss at et barn i vår nærhet blir utsatt for vold. Ofte kan det være en udefinerbar følelse om at det er «noe» med barnet, som det er vanskelig å sette fingeren på.

Barn er svært lojale og redde for å avsløre sine foreldre, og vil ofte nekte om de blir spurt direkte. Av og til kan barna frykte at volden blir verre om de forteller om det til noen, og de kan også være truet til taushet. I tillegg føler mange voldsutsatte barn at de har skyld i det som skjer, og det kan være skam knyttet til det å være et voldsutsatt barn.

Hvor sikker må jeg være?

Hvordan vet du om situasjonen er alvorlig nok til å melde fra? Svaret er at det behøver du ikke være sikker på. Er du bekymret skal du melde fra uansett, også er det de offentlige instansene som vurderer om situasjonen er så skadelig for barnet at det behøves tiltak. Du behøver ingen bevis, det er tilstrekkelig å fortelle om dine observasjoner.

Etter loven har barnevernstjenesten plikt til å gjennomgå en melding snarest, og hvis nødvendig gjennomføre undersøkelser og tiltak. Er du bekymret for et barn i dine omgivelser, skal du kontakte barnevernstjenesten i din kommune eller barnevernvakten.

Som privatperson kan du melde din bekymring anonymt.

Her er listen fra Politiet på noen av tegnene som gjør det viktig å reagere:

-Barnet drar ofte til legen for undersøkelse.

-Barnet blir ofte lagt inn på sykehuset.

-Barnet har flere gamle skader. Dette kan for eksempel være bruddskader.

-Barnet har flere sår og blåmerker som det ikke finnes noen forklaring på.

-Ting skjer når kun én person er til stede.

-Omsorgspersoner forklarer seg rotete og ulikt om hvordan skaden skjedde.

-Barnet endrer og tilpasser etter hvert historien om hva som har skjedd. Dette kan også omsorgspersonen gjøre.

-Forklaringen til foreldrene stemmer ikke med skaden.

-Omsorgspersoner unngår deg. De vil ikke snakke om det som har skjedd.

-Barnet holder seg alene.

-Barnets tannstatus er dårlig. Dette er et av de første tegnene på omsorgssvikt.

-Barnet har ofte hodepine eller vondt i magen.

-Spedbarnet vokser ikke.

-Et «friskt» spedbarn er kraftløst eller i ferd med å dø uten at det finnes noen forklaring.

-Det går lang tid før lege blir varslet eller noen ringer nødnummeret.

-Omsorgspersonene er ikke nok bekymret.